Spanjoler kan virkelig være høylytta!

Ettersom jeg brukte dagen i går på å sove og gjøre ingenting var jeg blitt bedre i dag. Det er morsomt at det faktisk er noen som hadde merka at jeg var borte og lurte på hva som hadde skjedd. Holder på med et langt innlegg om hvor umulig det har vært å få seg venner og å bli en del av klassen, men det blir sakte men sikkert bedre! I klassens time i dag ble vi enige om en dato hvor hele klassen skal gå ut sammen og spise. Han som "holdt styr" på alt og telte stemmer osv (for å finne ut hvilken dag det passa for de fleste) spurte faktisk meg direkte om det passa for meg. Ingen forventet at jeg kjenner San Vicente sentrum så veldig godt, så de ble ikke overrasket da jeg ikke visste hvor restauranten lå. Heldigvis var det noen som meldte seg frivillig til å følge meg. Det er de små tinga som kan gjøre dagen litt bedre. 

Det er hovedsakelig denne bygningen jeg vet hvor er. Det er i allefall den eneste bygningen jeg vet hva kalles. La Iglesa - Kirken. Den har dermed blitt mitt faste møtepunkt hver gang jeg skal treffe noen i San Vicente.

I klassens time fikk jeg virkelig opplevd høylytta spanjoler. Hver og en har noe de vil si, og alle vil gjerne si det samtidig. Det gjelder også å snakke høyest. Når hele klassen roper i munn på hverandre, da er det så klart de som roper høyest som blir hørt. Det er det samme i Norge, men for et leven. Jeg var veldig fristet til å holde meg for ørene og ville egentlig bare grave meg ned i bakken. Men ettersom jeg måtte få med meg hva som foregikk og hva klassen ble enige om, måtte jeg følge med og konsentrere meg hele tiden. Jeg satt i dyp konsentrasjon hele tiden og det endte med at jeg fikk med meg alt. Kanskje ikke alt, men det viktige. I løpet av hele diskusjonen visste jeg hele tiden hvilken dag det dreide seg om, eller hvilket klokkeslett.