Tanker før avreise

Dette innlegget begynte jeg å skrive en god stund før avreise, og før jeg i det hele tatt hadde fått vertsfamilie. Jeg ble aldri ferdig med det, og jeg hadde planlagt å skrive noen flere punkter, men det fikk jeg aldri tid til. På noen områder hadde jeg riktig, men det var noenting som ble helt annerledes enn jeg på forhånd hadde trudd!

Jeg har utrolig mange forskjellige følelser og tanker rundt det å dra på utveksling, både positive og negative. Jeg ser fram til alt det nye og spennende jeg kommer til å oppleve, men jeg føler også det er mye jeg kommer til å gå glipp av samtidig. Men som mange sier så står tiden stille her hjemme i Norge, mens det bare er jeg som er ute og opplever nye ting hele tiden. Jeg har som de fleste andre som også skal reise på utveksling mange spørsmål om hva som vil skje hjemme i Norge mens jeg er borte. Kommer folk til å glemme meg eller vil de fleste være flinke til å holde kontakt? Vil alt være forandret innen jeg kommer hjem igjen, eller er det jeg som vil ha forandret meg?

I spania er det veldig vanlig at vertsfamilier får betalt for å ha en utvekslingstudent boende hos seg. Dermed kan jeg risikere og komme til en familie som bare har meg der for pengenes skyld. Men det er nok like stor sjans for at jeg kommer til å havne hos en familie som vil ha meg der, men at de trenger den ekstra inntekten for å ha råd til å ha meg boende der. Alt er mulig. Jeg håper inderlig at jeg kommer til en familie med noenlunde samme interesser som meg og at vi kommer til å komme overens. Men vil jeg klare å tilpasse meg en ny levemåte hos en ny familie? Hvordan forhold jeg får til familien og at jeg trives sammen med dem kommer til å være avggjørende for hvordan året mitt kommer til å bli. Jeg vil ha vertsfamilie snart. Jeg eier ikke tolmodighet. Jeg blir snart gal av å vente!

Hvor god kontakt jeg kommer til å ha med norske venner under utvekslingsåret mitt burde ikke være første proritet bekymring. Det jeg bekymrer meg mest for er hvordan jeg skal klare å skaffe meg venner. Greit nok om jeg hadde snakket språket flytende, men det gjør jeg jo ikke. I starten blir det nok veldig vanskelig å få vist hvem jeg virkelig er når jeg ikke får uttrykkt meg ordentlig. I tilleg håper jeg ikke spanjolene blir lei av å måtte forklare meg alt osv. Jeg håper ikke at den eneste muligheten jeg får til å skaffe meg en "vennegjeng" blir ved å måtte trenge meg på dem, men "må man så må man"!

 Det jeg kan forberede meg mest på fram til jeg drar er språket. Spansk har nå blitt favorittfaget mitt (det er fortsatt kjedelig) fordi nå har jeg motivasjon til å jobbe. Desto mer jeg jobber med spansk før jeg reiser, desto lettere vil jeg få det i starten av året.  Jeg kommer til å ha problemer med å forstå spansk, og spesielt utrykke meg på spansk. Ettersom vi har vært på besøk hos bekjente i Tyskland mange ganger har jeg funnet ut at man snapper opp ord og utrykk hele tiden. Mye skjønner jeg iallefall utifra situasjonen. Men alikevel gjør jeg så mye som mulig for å lære mer spansk. Jeg hører på spanske sanger og ser på filmer og TV-programmer som er dubbet til spansk. Dermed blir jeg mer vant til å høre spansk og forhåpentligvis vil jeg forstå mest mulig når jeg ankommer Spania.

Jeg har lånt en del spanske barnebøker på biblioteket som jeg leser litt i innimellom. Det skumle er at det fortsatt er en del jeg ikke forstår, og dette er bare i barnebøker. Hvordan skal det a gå når jeg skal følge med i timen på skolen og skal lese spanske skolebøker? Når jeg ser hva andre utvekslingsstudenter i Spania skriver om skolen blir jeg litt redd. De skriver om strenge/slemme lærere og et veldig strengt skolesystem. Jeg tror dermed at jeg vil komme til å få et kjempe sjokk da jeg begynner på spansk skole fordi her hjemme er jeg blitt vant til lite regler og mye frihet. Vi får PC på skolen, lange friminutt der vi kan gå hvor vil og gjøre hva vi vil. Det virker ut som om det nesten er helt motsatt i det spanske skolesystemet. Jeg kommer nok il å få mye bra ut av det spanske skolesystemet også, ikke bare negative ting.

Det er ikke bare spanjoler og det spanske skolesystemet som er veldig annerledes fra Norge, en annen minst like stor forskjell er maten. Etter hva jeg har hørt bruker de veldig mye olivenolje og salt. Så virker det som om de spiser mye sjømat (fisk) og kylling. Det passer meg veldig bra siden jeg er veldig glad i både fisk og kylling. Jeg tror også at de har et veldig sunt kosthold, noe som også er bra. Noe som derimot ikke er bra er at de bare spiser fint/lyst brød. Jeg er litt kresen og jeg hater og prøve ny mat. Selvom jeg liker hovedingrediensene i maten er de langt i fra sikkert at jeg liker maten. Jeg har sett utallige bilder av typisk spansk mat, og jeg er redd for at jeg ikke kommer til å like det. Jeg må ærlig si at jeg gruer meg.

Nå skjer det!!

Nå er det 5 timer til jeg drar hjemmefra! Vi drar hjemmefra kvart over seks i morgen tidlig. Jeg skal fly alene fra Gardermoen til Frankfurt. Hjeeelp. På flyplassen i Frankfurt møter jeg heldigvis Emilie, så flyr vi videre til Madrid sammen. Jeg gleder meg!

I dag har jeg vært en siste tur nedom på skolen og sagt hade. Ellers har pakking stått på planen. Etter en del slit, så klarte jeg å få kofferten ned på 23 kg, men håndbagasjen er det litt verre med. Underveis i pakkinga så kom Gry en tur. Det er ikke alle som sykler i en time bare for å få sagt hade på ordentlig vis!

En og en halv uke igjen!

Nå er det bare en og en halv uke igjen til jeg drar. Jeg gleder meg kjempe mye og kan nesten ikke vente! Selvfølgelig skal det bli trist og reise fra familie og venner (Gry!!), men på en annen måte så skal det bli deilig å dra. Det skal bli deilig å få starta mitt nye liv som spanjol!

I dag var det første skoledag for alle andre enn meg. Men alikevel tok jeg turen nedom. Jeg gikk innom biblioteket i håp om å få lånt noen skolebøker. Det var visst ikke så lett, men jeg tror jeg har fått ordna det nå. Jeg måtte nemlig være student ved skolen for å få låne bøker, så da fiksa de det sånn at jeg ble satt i en liksom klasse kalt "utenlandselever" eller noe. Jeg skal ned igjen i morgen, og da håper jeg alt har ordna seg så jeg får lånt bøkene. Skolelys som jeg er, så skal jeg også være med i spansktimene frem til jeg drar. Det er en grei måte for å få friska opp spansken litt, siden mye har gått i glemmeboka iløpet av sommeren.

Avreisedato

Jeg har nå motatt resten av informasjonen om vertsfamilien fra Into. Det stod vel egentlig veldig mye av det samme som jeg fikk vite forrige uke. Men jeg fikk også mer informasjon om den tyske utvekslingstudenten som også skal bo der samtidig som meg. Jeg har bare fått pratet veldig kort med henne, men hun virker som en veldig hyggelig jente. I tillegg har jeg også pratet med vertsøster på telefon! Forteller mer om det i et eget inlegg senere.

Jeg fikk også vite at jeg drar 1. september, noe som var litt tidligere enn forentet. Først blir det noen dager på camp i Madrid, så reiser jeg videre til vertsfamilien 4. september. Skolen begynner ikke før 19 september. Dermed får jeg 2 uker til å bli kjent med familien, San Vicente del Raspeig (byen min) og Alicante. Nå er det bare litt over 2 månder til jeg drar!

San Vicente del Raspeig

Denne siste uka før jeg drar til USA har det vært veldig mye som måtte ordnes og finnes fram. Det er så mye forksjellig jeg måtte pakke. Alt fra klær og sko, til ladere og solkrem! Nå skal jeg bare være borte i en måned. Hvordan skal det da gå når jeg skal reise til Spania for et helt år?

- Solveig

Begynnelsen

Da min to år eldre søster dro på utveksling til Tyskland, fikk jeg stadig spørsmål om ikke jeg også skulle gjøre det samme. ”Nja, jeg vet ikke helt jeg”, var gjerne svaret mitt. Jeg skjønte ikke helt hva som var så morsomt og spesielt ved å dra på utveksling. Hva var poenget med å reise fra venner, familie og alt jeg var oppvokst og vant med?

Det som fikk meg til å endre mening var da mamma og jeg besøkte søsteren min, i februar 2010. Da fikk jeg virkelig sett hvor bra det går an å ha det hos en ”fremmed” familie og hvor mye man kan lære, spesielt når det kommer til språket. På toget, på vei hjem igjen, begynte jeg og mamma og snakke litt om dette, og da var det til USA jeg ville, men etter hvert ble USA utelukket. Siden jeg hadde hatt spansk i nesten 3 år var det naturlig at jeg begynte å vurdere Spania, eller i vertfall et spansktalende land.

Med en gang vi kom hjem begynte jeg å lete etter blogger skrevet av utvekslingstudenter i Spania. Jeg var så heldig å finne noen veldig bra blogger skrevet av utvekslingstudenter som bodde rundt om i Spania. Dermed fikk jeg inntrykk av hvordan livet er i Spania generelt, ikke bare fra en by, men fra flere. Etter å ha lest gjennom alle bloggene helt fra begynnelsen, altså fra september til februar/mars på bare noen uker ble lysten på å dra bare større og større.

Etter hvert som tiden gikk søkte jeg rundt på nettet og fant flere organisasjoner som sendte utekslingsstudenter til Spania. Da falt valget på AFS. Søsteren min hadde også vurdert AFS før hun skulle dra, men hun endte opp med EF. Det var mye frem og tilbake for å finne ut om jeg skulle søke eller ikke. Jeg var veldig usikker på om jeg kom til å klare meg et år alene i Spania.  Den spansken jeg hadde lært så langt kom jeg ikke til å komme langt med, det visste jeg. Da sommeren kom dro utvekslingstudentene hjem fra Spania, dermed var det ingen blogger for meg å lese. Da jeg ikke fikk regelmessige oppdateringer virket det ikke like spennende lenger. ”Redselen” for alt det ukjente og den minskende lysten på å dra, gjorde at jeg la fra meg tanken om å dra et år til Spania.

Da tide for at nye utvekslingstudenter skulle dra blusset interessen min opp igjen. Da fikk jeg endelig ”ta del” i det spanske livet igjen. Å lese om hvor mye utvekslingstudentene fikk oppleve i den første tiden og hvordan deres første skoledag var gjorde at jeg fikk lyst til å reise igjen.
 

En lørdags kveld i slutten av oktober nevnte jeg at jeg fortsatt hadde lyst til å dra på utveksling til Spania. Jeg var klar over at AFS hadde få plasser til Spania, derfor sendte jeg dem en mail og fikk som svar at de bare hadde en plass igjen og at det var flere søkere som ”kjempet” om den plassen, dermed var det ikke noe poeng om jeg begynte søknadsprosessen så sent. Ettersom vi hadde hørt litt negativt om forskjellige organisasjoner (selvsagt mye positivt også) falt valget på Into. Into er en ganske ny utvekslingsorganisasjon i Norge så vi hadde ikke hørt om dem, verken positivt eller negativt, men det var den organisasjonen vi følte passet best.

Etter å ha fått pratet med skolen angående godkjenning av året osv, sendte jeg inn et interesseskjema til Into. Så ble det tid for intervju og etterpå fikk jeg beskjed om at jeg var blitt godkjent. Vi forstod ikke helt om jeg var blitt godkjent i selve programmet eller godkjent så langt (at de måtte godkjenne meg på nytt etter at jeg hadde fylt ut søknaden). Noen dager senere dumpet det et brev fra Into ned i postkassen, der stod det svart på hvitt at jeg var godkjent, dermed var det ingen tvil lenger.

Utfyllingen av søknaden var tidkrevende, (selv om jeg tror andre organisasjoner har enda mer informasjon å fylle ut osv). Vi fikk 4 uker på å gjøre den ferdig, men heldigvis fikk vi utsatt fristen en uke, så vi ble ferdige og fikk sendt den inn til slutt. Vi trengte ikke å endre på noe i søknaden etter den var sendt inn, så nå befinner den seg i Spania. Kanskje en spansk familie sitter og leser den nå, hvem vet?

- Solveig