Du er født nordmann, men du har spanske gener

Det sa biologilæreren til meg i går. 

Her om dagen satt vi ute i friminuttet og da  fristet det mye mer og dra hjem enn å gå til spansktimen. Det sa jeg så klart høyt og alle var enige med meg. Men det var en som ikke sa noe. Litt etterpå spør han om hvor jeg mener. Om jeg mener hjem, eller hjem. Så klart mente jeg jo hjem, som i det spanske hjemmet mitt. Dette er jo faktisk hjemmet mitt nå. Hver gang jeg snakker om Norge sier jeg ikke hjemme, men hjemme i Norge. Det er veldig rart og tenke på men akkurat nå er det Spania jeg regner som hjemme. 

Om en måned kommer det til å endre seg. Da kommer ordet hjem  til å bety hjemme i Norge. Hva kommer jeg da til å si om Spania? Det landet som var hjemmet mitt i et helt år, det blir plutselig bare en del av fortiden. Kommer jeg til å fortellet om hjemme i Spania, eller bare om Spania? Kommer jeg til å si da jeg var i Spania, eller da jeg bodde i Spania? 

Det er nok mange som tenker at for de som reiser på utveksling så er hver dag ett nytt eventyr. At ingen dag er lik en annen, men slik er det ikke. Jeg, som mange andre utvekslingstudenter, lever et liv som er helt annerledes enn det vi var vandt med fra før, men alikevel er det veldig likt. I starten var hver minste ting spennende, bare fordi det var annerledes, men så fort vi kommer inn i rutinene og blir vandt med det nye livet vårt innser vi at vi ikke lever i en annen verden, men bare på et annet sted med en annen kultur. 

Nå har jeg nesten bodd her i 9 måneder og i løpet av den tiden har jeg klart og bygge opp et nytt liv. Jeg har vendt meg til den spanske levemåten, og tatt del i den. Nå for tiden lever jeg et spansk liv. Jeg snakker spansk, jeg gjør fysikk oppgaver på spansk, jeg spiser spansk mat og har spanske venner. Det er ingen som synes det er rart hvis jeg tar meg en lur etter lunsj, eller at jeg drar ut klokka 11 på kvelden for å spise middag. Eller kanskje jeg skulle møte en venninne klokka 6, men ingen av oss kommer før 6.15. Dette er ting jeg i starten syntes var litt rart, men nå tenker jeg ikke over det engang. De første måndene var det mye jeg reagerte på og syntes var rart, men nå gjør jeg de samme tingene selv uten å tenke på det. 

Hvordan kommer det til å bli når jeg kommer tilbake til Norge? Kommer jeg til å glemme av de spanske vanene mine så fort jeg setter foten innenfor døra den 30. juni eller kommer jeg til å fortsette med dem i lang tid framover? Kommer de norske skikkene til å føles uvanlige for meg? 

Jeg gleder meg til å komme hjem til Norge, men jeg er langt fra klar til å reise fra det spanske livet mitt. Jeg har så mye mer jeg vil oppleve og jeg har lyst til å ta del i alle planene vennene mine legger for sommeren. Jeg vil være med og legge planer istedenfor å tenke på at jeg snart drar. 

Hvordan skal jeg klare å reise i fra dette fantastiske landet og alle de spanske vennene mine?