Skal vi være venner?

"Spanjoler er et åpent folkeslag. De tar imot alle med åpne armer, uansett hvilken nasjonalitet du har. De kysser og klemmer på både kjente og ukjente og tar initiativ til å prate med deg". Det var det jeg på forhånd hadde hørt om spanjoler, og altså det jeg forventa før jeg reist til Spania. Etter å nå ha bodd litt over 4 måneder i Spania må jeg si meg litt uenig i det. Etter mine erfaringer er ikke spanjoler veldige åpne. Jeg vil si det er ganske likt som i Norge. Noen er veldig åpne, hyggelige og lette å bli kjent med, mens andre er mer stille/ sjenerte (tilbaketrukkene? Jeg merker norsken går litt i glemmeboksen). Hvem er det som tørr og prate med den utvekslingstudenten som sikkert ikke forstår noenting. Men det er sånn jeg har opplevd det her i San Vicente Jeg vet også at flere utvekslingstudenter er enige med meg, og det virke også som om noen opplever det helt motsatt.

Helt fra første skoledag var det noen jenter i klassen som "passa på" meg. De hjalp meg og jeg var alltid sammen med dem og deres venner i friminutta. I hvert friminutt venta de på meg utenfor klasserommet, så gikk vi alltid til vennene deres. Da vi var alene snakke de littegrann med meg, men jeg gikk for det meste stille ved siden av eller litt bak dem. Det var ingen av vennene deres som prata med meg. De var for opptatt med å prate seg i mellom. Det ble ganske fort en vane for meg og sitte ved siden av og titte litt rundt meg. Jeg prøvde og følge med på hva de snakka om, men det var lettere sagt enn gjort! Der og da var jeg sjeleglad for at jeg slapp å måtte følge etter noen random folk og henge meg på dem. Men etterhvert begynte jeg å innse at jeg egentlig skulle ønske jeg hadde måtte lete mye mer etter venner. Ettersom de venta på meg utenfor klasserommet, ble det veldig vanskelig å treffe noen andre jeg kanskje hadde passa enda bedre sammen med. Helt i starten er det fint å ha noen som tar deg med, men i lengden er det bedre å måtte lete etter de riktig vennene selv. Ukene ble til måneder og det var fortsatt ikke så mange flere som prata med meg. Det ble etterhvert et par stk i klassen som faktisk turte og "prate" med meg!  Hvis jeg sa noe eller spurte om noe, så hendte det faktisk at de svarte òg stilte meg et spørsmål! Altså ble det mer til en "ordentlig" samtale. Ikke bare at jeg spurte om noe og de svarte og at det var det. Da snudde de seg kanskje rundt igjen og begynte og prate med noen andre. Det har hele tiden blitt bedre, og jeg føler meg mer og mer som en del av klassen. Men det tar lang tid!

De to jentene som først tok kontakt med meg er blitt de jeg har blitt best venner med. En periode ønska jeg og være sammen med flere panjoler i friminutta i håp om å finne noen jeg passa enda bedre sammen med. Men i det siste føler jeg at vi har blitt bedre venner og nå føler jeg at jeg kan kalle dem gode venner! "Problemet" var nok at jeg ikke forstod alt og at jeg ikke klarte å vie hvem jeg var. Jeg gikk jo gjerne bare litt ved siden av. Men nå er det de jeg klarer og snakke mest med. Vi kan faktisk snakke om andre ting enn hva vi gjorde i helga, om vi ha gjort leksene og hvordan det gikk på prøvene. Vanligvis har jeg nesten ingenting og prate med spanjolene om! Dermed går det mest i de nevnte samtaleemnene. I lengden blir det veldig kjedelig og jeg savner og kunne prate om hva som helst som faller meg inn, og gjerne kunne prate med hvem som helst. Når jeg ikke har et alt for stort ordforråd så begrenser det mulige samtaleemner veldig mye. Det går også veldig mye saktere og jeg prater mye mer hakkete hvis samtaleemnet er noe annet enn de vanlige.

Spanjoler går bare ut i helgene, og da mener jeg bare i helgene! Ettersom vi nesten alltid er i Alcoy i helgene, har det vært enda vanskligere for meg å treffe "venner" utenfor skoletiden. Jeg spør mange forskjellige personer om vi kan finne på noe. Som oftest får jeg et nei, siden de må studere. Hvis  jeg er så heldig at de sier ja, så betyr ikke nødvendigvis ja. Et stort antall av gangene jeg har hatt masse planer har det endt opp med at jeg har sittet hjemme "alene". De har av en eller annen grunn ikke tid, men vi kan gjerne finne på noe en annen gang sier de. Men så skjer det samme på nytt neste gang. Til tider blir det veldig frustrende. Jeg har mange ganger gleda meg kjempe mye til den kommende uka fordi jeg har planer nesten hver dag. Jeg skal  ut og treffe forskjellige spanjoler. Men til slutt ender det opp med at jeg finner på noe med andre utvekslingstudenter siden alle spanjolene avlyste.

Men som sagt blir det hele tiden bedre! Jeg kunne ikke fått en bedre start på det nye året. Fra da vi kom hjem fra Alcoy har jeg vært opptatt vær eneste dag. Jeg har også vært sammen med spanjoler nesten hver dag denne uka. Det spørs om de ikke lenger har tid når det blir litt mer skolearbeid og prøver igjen, men jeg får håpe på det beste. Jeg regner med at det er språket som har vært den store hindringen, og nå som jeg klarer og ta litt mer del i samtalen blir alt automatisk bedre. Hadde jeg snakket mer eller mindre flytende spansk da jeg kom hit hadde nok alt vært mye bedre fra dag en.